Om orienteringssportens historie

Orientering er en idrett som ble utviklet her i Norden mot slutten av det nittende århundre, altså 1800-tallet. Det var militære i Norge og Sverige, den gang ennå forbundet i en union, som utviklet sporten og arrangerte de første konkurransene. Den aller første konkurransen innenfor orientering fant faktisk sted i Oslo, nærmere bestemt i Sørkedalen lengst vest i kommunen som også er velkjent for å ha produsert noen skihelter opp gjennom tidene.

Det var imidlertid først under mellomkrigstiden at idretten fikk sitt virkelige gjennombrudd og ble populær i bredere lag av befolkningen. Denne renessansen startet på 1920-tallet i Sverige, og snart kom også Norge etter. Det var særlig skiløperne som likte å bruke orientering som trening eller en annen idrett å drive på med om sommeren. Den gangen var det selvfølgelig ikke noe som het rulleski. Kort tid etter dette gjennombruddet skjedde det også endringer i teknologien for små kompass som gjorde det mye morsommere å løpe orientering. Det førte blant annet til at sporten vokste seg stor i Finland, som lenge hadde vært en stormakt innen løpingens verden.

I etterkrigstiden fortsatte populariteten til orientering å øke, selv om den kanskje nådde et foreløpig høydepunkt på 1970-tallet. Likevel har idretten spredt seg rundt omkring på kloden, og forblitt en stor og viktig idrett særlig i de nordiske landene. Bare i Norge avholdes det hvert over 1 000 konkurranser, noen av dem med flere tusen deltakere. Blant de største løpene kan nevnes Vårspretten, Sørlandsgaloppen, og sist men ikke minst Norsk O-Festival. I tillegg deltar veldig mange norske utøvere i utenlandske konkurranser som Jukola i Finland og den beryktede Tiomila i Sverige. Det femdagers etappeløpet O-ringen på andre siden av Kjølen er et av sommerens vakreste eventyr, med tusenvis av deltakere hver eneste dag. Der går det an å prøve seg og ha det moro for løpere på alle nivåer.